Ut av Røros 2016. Foto: Kari Hope

Femundløpet 600 km 2016

14.02.2016

Klar for å bli med ned "Memory lane" og lese om F600-løpet mitt, slik jeg ser det i ettertid her fra sofaen en smellvakker vinterdag på Hadeland?

Skare og Çammo som lederhunder sørget for en total problemfri etappe ut av Røros og inn til sjekkpunkt Tufsingdalen, som tredje spann inn. Jeg hadde startnummer elleve, men det var aldri noe mål for meg å kjøre forbi x antall spann på første etappe. Jeg holdt igjen hundene, kjørte aldri hele spannet i galopp og jeg følte at flyten var der allerede de første kilometerne ut av bergstaden. Sa jeg at den berykta svingen på toppen av Kjerkgata gikk som en lek? Jeg har aldri hatt uhell der, men likevel kjenner jeg sommerfugler i magen før start med tanke på den krappe høyresvingen ned og over mot slagghaugene. Stor stas med mye publikum langs løypa helt frem til Synnervika, på Femundshytten og så en stor klynge folk på Jonasvollen. Nedover Femundsisen var det en fin rekke av spann og fine kjøreforhold. I det hele tatt var første etappe helt nydelig å kjøre rent spormessig. 
 
Vel inne på Tufsingdalen fikk hundene fôr og friskt vann. Alle spiste og falt kjapt til ro med pledd over seg - friske og fine. Handler Didrik sørget for å passe på hundene mens handler Anki hadde mat og drikke klart til meg inne i kafeen. Deilig å være igang - det hadde blitt i overkant mye nerver frem til start. Forsøkte å sove halvannen time på sovesalen, men det var jo kav umulig; telefoner som ringte, handlere som slo på taklyset og pratet høyt til kjørerne, dører som slamret eller ble stående åpne, folk som kom og gikk. Sovesal, folkens! For meg er det ensbetydende med en stille sone. Man går STILLE i dørene, bokstavelig talt. Jeg fikk i det minste strukket ryggen og hofta, som ikke har vært helt god i vinter, og irriterte meg over at jeg ikke takket ja til Didriks medbragte ørepropper.
 
Ut på nøyaktig samme tid som Silje Lystad retning Drevsjø med Çammo og Bjørnson i led. Jeg lå etter henne og en del andre spann i flere kilometer før oppstigningen retning Kvennvikhøgda, men følte at det gikk alt for sakte og begynte å irritere meg over dem som var foran som ikke slapp oss forbi uoppfordret. Ba derfor Silje om å passere spannene foran, det gikk strøkent. Jeg ble med på forbikjøringene og vips hadde vi begge lagt dem bak oss og distansert dem innen vi var oppe på ryggen mellom Kvennvikhøgda og Vardehøgda. Nydelig, myk nedkjøring med masse frisk snø ned mot Buvika. Hundene fungerte maks, jeg måtte holde dem igjen og sto på matta over myrer og vann.
 
Før og på Isteren tok jeg igjen flere spann, bl.a. Thomas Wærner, men uten at jeg følte at farta var for høy. Hadde en super følelse med spannet og var veldig fokusert på å kjøre safe i skogen mellom Isteren og Femunden, der løypa kanskje var på noe av det aller mest rufsete gjennom løpet pga lite snø. Å skifte scootermatte eller piggbrems på sjekkpunktet var ikke et tema - jeg hadde ikke med reserveutstyr, kun en annen slede.
 
Planen på Drevsjø ble fulgt: Få hundene på halm, fôre, vanne, skifte belegg, hive i seg litt mat (det går mest i YT drikkeyoghurt nå - tro det eller ei, jeg spiste ikke én eneste sjokoladebit eller noe godis gjennom hele løpet), sokke hunder og komme seg til Søvollen og ta 8-timers'en der. Etter 1 time og 15 minutter kom jeg av gårde - hundene fikk en ok hvil i halmen og var på hugget ut av sjekkpunktet. Såpass at vi røsket opp frontankeret til Hans Petter Haugen og kjørte ned et sperregjerde, men pytt pytt... Tok igjen noen spann til Søvollen, men ble samtidig tatt igjen av først Hans Petter langs Sølensjøen, deretter Birgitte på fjellet før nedstigningen til Søvollen. For øvrig var været litt bustete på fjellet og jeg måtte jobbe med å kante sleden så den ikke kjørte inn i alle de fastmonterte veistolpene langs fjellveien. Fikk snacket godt underveis, sett etter dyrespor og koste meg på sleden uten å be om fart. Fortsatt Çammo og Bjørnson i led. Bjørnson gikk faktisk i led på hver eneste etappe fra Tufsingdalen til mål - han er helt rå - setter fart og bryr seg aldri om andre spann. Trolig per dags dato kennelens beste lederhund så lenge han spiser godt - han er en smule kresen i matveien.
 
12 hunder inn til Søvollen og 8 timers hvil - og en god følelse om at alle 12 ville bli med videre da jeg gikk bort til seterhuset vi hadde fått låne for 3. året på rad, for å sove. I den oppvarmede, rustikke hytta ventet hjemmelaget viltgryte og kake før jeg inntok horisontalen og sovnet til Didriks fotmassasje. Av mine føtter, altså. Anki og Didrik byttet på å se til hundene mine mens jeg sov.
 
På'n igjen, fortsatt dagslys, en stor opptur å komme seg videre mens det fortsatt var lyst. Byttet ut Çammo med Ragna som leder sammen med Bjørnson. Ikke noen spesiell grunn til det, tenkte at Ragna kunne få prøve seg som leder i løp også. Vel og merke tok hun en uventet sløyfe rundt speakerbua på sjekkpunktet i det jeg skulle kjøre ut, men etter en drøy halvtimes løping var steamen oppe og bikkjene fant flyten. Tok igjen Niklas Rogne på F400 før den bratte nedkjøringen til dalbunnen. Perfekte forhold for kjappe nedoverbakker, nysnø og mykt underlag for hundene. Jeg holder som regel igjen i nedoverbakker for å hindre skulderskader (dersom det går for fort).
 
Etappen videre er trang og knotete, mye oppover mot Aumdalen og Grønfjellet. Her og der var hyttefolk og lokalbefolkning samlet rundt bål og heiet. Sånt holder piffen oppe! Spannet overrasket i bakkene oppover, jeg minnes stigningene med grøss og gru fra tidligere løp som ikke har gått like bra. Såpass bra gikk de i oppoverbakkene at jeg kjente tårene presset på - kraftige stigninger er ikke spannets sterkeste side.
 
Ikke før man er oppe og har passert setergrendene på vei til Hopsætran, kastes man ned i skauen retning skytebanen på Tynset - det gamle sjekkpunktet i Femundløpet. Kjære vene; minimalt med snø, rubb og stubb som stakk opp og 12 pigge hunder i fritt fall. Sånn føltes det. Det gikk jo bra, men hjertet var et par turer opp i halsen på vei nedover i mørket med hodelykt og dårlig nattesyn (kjører ikke med briller som jeg bruker til daglig). Vel nede kom jeg på at vi skal opp igjen de samme bakkene på vei mot Tolga (grøss og gru), men forsøkte å fortrenge det kommende marerittet og heller glede meg i nuet. 
 
På jordene inn mot Tynset så jeg en hodelykt som snudde seg foran meg. Ved brua over Glomma stod Morten Borgen og flere andre kjente - de kunne fortelle meg at Silje kun var 3-4 minutter foran. Det var henne jeg hadde sett. Første spann i sikte på denne etappen. Kylte i meg en ny YT og forberedte meg energimessig på mye sparking oppover dalføret langs Tunna retning Orkelbogen. Silje passerte jeg ganske fort etter veipasseringen og innen jeg var forbi den faste gjengen med publikum i lavvoleir noen mil senere ved Gløta (takk for vaffelen, folkens!) hadde jeg passert både Jo Jøldal og Elias Kunosson. Jeg gledet meg til å kjøre den nye traseen inn mot Orkelbogen. Her var det også mye folk som heiet - det motiverer. Og ikke nok med det - jeg syntes jeg så enda to hodelykter foran meg. Selvfølgelig visste jeg at hundene hadde så langt gått en strøken etappe, men man vet jo aldri hvor bra det er i forhold til andre gode spann. Uansett, magefølelsen min sa at denne etappen så langt var løpets beste for min del. Innen jeg svingte inn til Orkelbogen hadde jeg også tatt igjen Birgitte - og nesten Hans Petter. Kvitterte med beste etappetid av alle på denne etappen - løpets lengste etappe mellom to sjekkpunkt. Bikkjene var helt rå. Og jeg var bare ufattelig glad fordi alt stemte og alle 12 hundene ville bli med videre i løpet.
 
Et vakkert sjekkpunkt! Men villmarkssjekkpunkt? Absolutt ikke. I kafeen satt kjørere og handlere om hverandre og noen egne soner kun for oss kjørere oppfattet ikke jeg at det var. Silje kom til sjekkpunktet og kjørte rett gjennom - som førstemann. Planen min var en drøy times hvile - få hundene på halm, fôre, vanne, spise litt selv, hente mer snack, sokke hundene og komme seg av gårde. Det ble halvannen time. Birgitte og Hans Petter kom seg ut rett før meg retning Grimsbu. Jeg heiv meg etter, passerte Hans Petter på elva og hang meg på Birgitte. Smårufsete i fjellet og tidvis vanskelig å se stikkene. Noen interessante feilkjøringer, men vi kom oss over fjellet, ned i Gløtdalen. Birgitte først, jeg hakk i hel. Vel nede i Røddalen tilbød jeg meg å kjøre foran, men hennes spann hadde bedre trøkk i oppoverbakkene enn mitt, så det fungerte best for henne å ligge foran. Jeg hentet inn forspranget på flatene, i oppoverbakkene dro hun alltid litt fra. Vi snacket samtidig og skravlet litt underveis, men det er begrenset hvor mye jeg hørte inne pelslua mi i vinden, Birgitte. Du får ha meg unnskyldt om jeg svarte i ørska eller ikke svarte i det hele tatt...
 
Vi så hodelykter i mørket høyt over oss idet vi nærmet oss hytta til Tyrilikollektivet. -- Skal vi opp der, spurte Birgitte. Jepp, det skulle vi. Løypa var lagt om fra tidligere år - inn løypa som kalles "Byveien" - opp forbi Bjørnåssætran - her snakker vi bratt oppover -  og vips var vi høyt over verden og så selv lykter etter oss langt nede i dalen. De skulle bare visst hvilke brattbakker som venter dem...
 
Og det glemte selv jeg et øyeblikk også. Vel over sadelen mellom Bjønnhøa og Gråvola, ned forbi Gammelsætran og så er det på'n igjen. -- Femundløpet er flatet ut, den nye løypa er myyye bedre. Tull og tøys. Så lenge Grimsbu er med som sjekkpunkt og man ikke vil ha head-on-passeringer inn og ut, blir det stigninger. Bratt. Dytte-sleden-med-armene-rett-oppover-bratt-samtidig-mens-man-roper-"ja-ja-ja-kom-igjen-voffa". Birgitte, lita og nett, forsvant som en mygg oppover monsterbakken opp fra elva Kakella. Innen Kjølfloen hadde hundene mine igjen kontakt med henne og vi kjørte mer eller mindre inn på Grimsbu likt. Takk for samkjøringa, Birgitte! Men du trodde vel ikke jeg hadde tenkt å fortelle deg hvor lenge jeg skulle bli på Grimsbu?
 
I hodet mitt var jeg tunet inn på tre timers hvil på dette tidspunktet. Didrik og Anki - mine superdedikerte handlere - nevnte fire timer. Jeg adlød. Hundene spiste, alle 12 i fin form, ingen skader. Selv skeiet jeg ut med litt pommes frites med ketchup (!), det eneste som fristet å spise på det tidspunktet. Fikk halvannen time i senga og så på'n igjen. Det manglet noen spann da jeg kom ut på sjekkpunktet. Birgitte hadde reist. Etter tre timers hvil. Flere andre også, ikke minst dem som hadde tatt 8-timers'en på Orkelbogen og som nå hadde feid rett gjennom. Argh. Jeg var forberedt på det, men det føltes som om jeg hadde gitt vekk én time til flere av konkurrentene mine.
 
Det er underlig med det, men da jeg dro opp ankeret og kjørte bort til utsjekkinga fra sjekkpunktet var spannet på høgget igjen. Jeg slutter aldri og forundre meg over hvordan et godt trent hundespann klarer å hente seg inn så raskt og godt med noen få timers hvile. Når vi først har kommet oss ned til Grimsbu fra Orkelbogen og skal tilbake samme vei (bortimot) så må det nødvendigvis komme nye oppoverbakker. Bjønnhøa og Gråvola-passasjen ventet. På vei oppover møter jeg noen spann på vei til Grimsbu - og en traktor. Jepp. En diger traktor med mann og elghund sittende foran i skuffa, men sjåfør inni. Rett imot meg, i løypa, på vei bratt nedover. Ingen fare, bikkjene fikk tenning av elghunden som varslet sitt nærvær, men en smule irriterende at løypa bla harvet opp av grove traktordekk.
 
Over mot Orkelbogen i dagslys - tror aldri jeg har kjørt på så mye reinmose noen gang som her. Minimalt med snø, mye svart is, stein, grus og reinmose. Reinmose. Reinmose. Fortsatt finner jeg reinmose oppunder sleden. Mykt å løpe på for hundene, i det minste. Mildt og godt, og en vakker etappe. Tok igjen Silje, Hans Petter og møtte flere spann head-on. Orkla hadde gått opp noen hundre meter før ankomst Orkelbogen - her måtte jeg hoppe av meiene, løpe frem til lederne Çammo og Bjørnson og dra dem i nakkelina på rett spor, ut i sørpe og overvann. Kjente vannet rant inn i støvlene mine, vel vitende om at neste mulighet for skift var om om lag 8 mil. Pytt pytt. Det var i hvert fall ikke så kaldt. Men det er klart, jeg har hatt det mer behagelig på beina.
 
På Orkelbogen stod Anki og Didrik - men ingen ord ble utvekslet mellom oss. Snacket og fylte på med mer assortert snack i sleden, drakk en ny YT, en dose Canicur-pasta til Çammo og Sofie mot litt ustabil mage - og dro av gårde - bånn gass ut av sjekkpunktet etter fem minutters stopp.
 
Jevnt sig til Gløta, der jeg tok en litt lengre stopp og snacket, nærmeste fôret, hver og én av hundene godt og skiftet litt sokker. På dette tidspunktet var farten litt lavere og det var ikke samme kruttet ned Tunndalen mot Tynset som tidligere i løpet. Skulle bare mangle! Hundene hadde på dette tidspunktet gått langt uten hvile og enda var det langt igjen til Tolga. Monsterbakken opp fra skytebanen på Tynset lå der som et mareritt i det fjerne.
 
I løpet av det siste døgnet hadde mildværet gjort sitt inntog. Det var bløt snø og overvann her og der. Lot Çammo bli byttet ut med Ragna i led sammen med Bjørnson - hadde god erfaring med henne fra tidligere etappe til Orkelbogen - og håpet på litt nytt krutt i front. Ragna, derimot, ville inn på både setergrender og gårdstun, hun ble raskt byttet tilbake til Çammo. Vel nede på Tunna var det så mye overvann at jeg ikke forstod at løypa faktisk fortsatt gikk på elva, men bikkjene må ha blitt tryggere på vannet - de dro rett nedover elva mens sleden omtrent gikk i plan og vannspruten stod rundt bukser og støvler. Glomma var ikke mye bedre, under brua på Tynset var det både vann, veigrus og rein holke. Under toglinja før skytebanen var det full stopp, ingen ville hoppe uti bekken som nå var helt åpen føltes det som, her måtte mor hoppe uti, rydde opp i linekluss, trekke spannet de fire-fem meterne gjennom togundergangen og sortere ut mer linekluss på den andre siden. Ifølge en dame som stod og fulgte med fra gården ved siden av var ikke jeg den første som hadde hatt problemer under toglinja. Likevel, det føltes som om hundene og jeg stod der en halv time og diskuterte hvorvidt det var best å rote seg inn i buskene på nogenlunde tørr grunn, eller om jeg måtte ta en sjefskommando og få dem gjennom alt overvannet. Jeg vant, altså.
 
I bånn av de mye omtalte monsterbakkene tok jeg en ny, god snackepause. Alle spiste. Bakkene startet, jeg åpnet glidelåsen på jakka og forstod at her må det jobbes. Snøen hadde smeltet bektraktelig siden vi kom ned her og bar mark lugget bra i sleden. Klarte så vidt å sparke, for det meste måtte jeg gå mellom meiene, dytte og motivere hundene til topps. Et tett snøvær møtte oss nesten på toppen, jeg kjente en svak glede av å nesten være oppe. Nå var det bare et par mil til Tolga i lettkjørt skog - gjennom Gammeldalen naturreservat. Piece of cake. Åh, hvordan er det mulig å ta sånn feil.
 
Til min store forundring stod det to spann ved Hopsætran, like før F600-løypa møter F400-løypa. Etappen min hadde ikke gått så bra, trolig den dårligste etappen jeg gjorde i løpet, men likevel så jeg to spann foran meg. Kris og Birgitte - en stor overraskelse. Jeg hadde ikke fått noen oppdateringer om hvem som lå foran meg og heller ikke spurt. Jeg har på den annen side ikke kjørt et løp der jeg har brydd meg så til de grader lite om andre kjørere enn det jeg gjorde i årets løp. For de som kjenner meg vet at jeg liker å oppdatere meg via mobilen underveis. I år ga jeg mer eller mindre blaffen - jeg fokuserte kun på eget løp i større eller mindre grad. Var ikke inne på K2-resultatoversikten i det hele tatt i hele løpet. Gadd ikke. Orket ikke. Tenkte etappe for etappe og ønsket først og fremst og få flyt på eget spann - få alt til å stemme.
 
Tett snøvær videre mot Tolga. Konturene i terrenget forsvant. Sleden gled trått. Nye oppoverbakker. Kan umulig være langt igjen til Tolga nå, var jeg sikker på. Brattbakkene tok aldri slutt, jeg hjalp hundene det jeg var kvinne om. Sparket, dyttet, skjøv og løp. Takk til elgen som stod i skogen nesten på toppen. Jeg så deg aldri, men hundene satte inn ekstra gir og loset oppover de siste bakkene. Først Çammo, deretter moren Sofie. Jeg digger, digger, digger hunder som jazzer seg opp når det er vilt i skauen og bare gønner på når jeg minst venter det.
 
Sjekkpunkt Tolga nærmet seg. GPS'en var tom for strøm, men jeg visste jeg ikke hadde langt igjen. Først måtte jeg bare trekke hundene over et lite tjern med overvann - løypestikken stod på den andre siden av tjernet. Full stopp igjen. Hoppet av sleden, tok tak i lederhundene, motiverte og dro dem over issørpa og vannet. Isen brast under meg og jeg landet liggende i et hull gjennom isen. Kliss klass bløt til underbuksa. Men vi kom oss over og jeg så frem til å stelle hundene i gjennomvåte klær før jeg fikk skiftet. Oh yes.
 
De siste kilometerne til Tolga går bratt ned gjennom trang granskog. Minimalt med snø etter mildværet, stein og stubber som lokket fristende og faretruende på både piggbrems og scootermatte. Om ikke det var nok så kjente bikkjene seg igjen og ga flatt jern uten at jeg hadde sjanse til å dempe farten nevneverdig nedover. Redd? Absolutt. Våt? Absolutt. Trøtt? Jepp. Supert driv inn til idrettsstadioen på Tolga - alle 12 foran sleden, men jeg så antydninger til at Haddock var øm i skuldrene etter å ha kjørt i ett siden Grimsbu. Jeg bestemte meg for at han skulle bli tatt ut på Tolga. Han hadde gjort en fenomenal jobb underveis, selv om jeg gjerne skulle hatt alle 12 til mål.
 
Jeg var defintivt ekstremt sløv og treg på Tolga da jeg stelte hundene. TTT. Ting tok tid. Hundene fikk selvfølgelig stell, mat og væske, litt sinksalve til dem som trengte det. Ragnas håndledd var blitt hovent, kanskje potesokken hadde sittet for stramt? Uansett - jeg satte på håndleddsvarmer og valgte å ta henne ut sammen med Haddock. 10 hunder til mål gir fart nok. Nå ventete åtte timer obligtorisk hvile. På senga lå masse tørt, nytt Ailo-undertøy, ullsokker og sovepose og ventet på meg.     
 
Thomas Wærner kom inn på sjekkpunktet fem minutter etter meg - han hadde kjørt en god etappe. Vel vitende om at han er en skikkelig konkurransemann gikk jeg og spiste, la meg og var klar som et egg for siste etappe da jeg våknet noen timer senere. Kylte i meg en kaffe - og neppe særlig overraskende, en YT til, og gikk ut til hundene. Forsiktig fjernet jeg teppene fra hodene deres og så hvordan de fulgte meg med blikket mens jeg forberedte den siste etappen. Sokket kun de hundene som trengte det, ribbet sleden for ikke-obligatorisk utstyr og kjørte frem til startlinja. Noe selvsikkert kom Thomas frem og lurte på om vi skulle kompiskjøre for å holde andre spann bak oss (med andre ord - han forventet å ta meg igjen). In your dreams, Thomas. Her blir det full pupp fra start dersom mulig, men bikkjene skal få styre tempoet opp fra stadioen, gå seg varme, tisse og bæsje som vanlig ut fra sjekkopunktet. Innen jeg traff skiløypa og krysset veien i Hodalen var farten der jeg ønsket, uten at jeg ba om den. Sporet var helt strøkent og jeg satte meg på huk bak sleden i vinden over Narskaftet. Cammo og Bjørnson skjønte hva det dreide seg om. Fra toppen så jeg ikke Thomas og antok at han var mer enn de fem minuttene bak meg som han startet ut fra Tolga.
 
Farten holdt seg godt i dalen ved Narjordet, men dabbet litt av etter at jeg krysset under veien på elva Nøra og startet stigningen opp Bredalslia. Jeg tenkte at dersom jeg ikke ser noe til Thomas før den lille bua på toppen, der nedstigningen mot Skistuggu og Røros begynner, så har jeg klart å holde han bak meg. Jeg så han aldri. Heldigvis visste jeg ikke på dette tidspunktet at Thomas hadde bedre fart enn meg opp Bredalslia og tok innpå.
 
Hundene kjente seg igjen. Vi trente opp til Skistuggu dagen før start og da vi kom forbi hytta var det ikke tvil - gjengen kjente seg igjen. Vi klarte å holde Thomas bak oss og i mål hadde vi økt fra fem til åtte minutter. Çammo og Bjørnson fikk gleden av å krysse mållinja som lederhunder til 5. plass. Resten av gjengen som bidro sterkt til den gode plasseringen var: Sandra (rømlingen som gjorde at vi måtte bryte Mush Synnfjell for å lete etter henne), Umbro, Kelvin, Ibsen, Sofie, Johann, Leon og Skare. En kjempegjeng der alle var venner, alle spiste, ingen ble syke, humøret var oppe og galoppen satt selv de siste 200 meterne inn til mål.

Leon, Ragna og Sandra var førstereishunder på F600, de andre har gått én eller flere ganger tidligere. 
 
-------------
 
Tusen takk til mine handlere Didrik og Anki som bidro sterkt til et så vellykket løp, der jeg klarte å holde meg mentalt oppe hele tiden (selv uten å spise en eneste sjokolade underveis) og som ikke visste hva godt de kunne gjøre for meg på sjekkpunktene. Dere var helt supre! Jeg håper dere også hadde en artig tur fra sidelinja. Anki - igjen, tusen takk for en fantastisk bryllupsgave (handlerjobb i valgfritt løp) - jeg fikk valuta for gaven.
 
Tusen takk til sponsorene mine Vom & Hundemat, Purina Pro Plan, Troll Mushing, Lupine, Salmopet, Norsk Tilhengersenter, Polaris, Toyota Hadeland, MR-koppel, Boehringer Ingelheim Vetmedica (Canicur) og Ailo Clothing.
 
Tusen takk også til mor og far Skramstad som holdt fortet på kennelen mens vi var borte og som sørget for at de hjemmeværende hundene hadde det helt topp.
 
Tusen takk til svigerfar Sand som uventet dukket opp på Tolga for å se avslutningen (og rake litt halm), sponset overnatting og gledet seg med oss i teamet sammen på middagen etter målgang.
 
Tusen takk også til en del av Femundløpets veterinærteam som tok full sjekk av spannet noen timer etter målgang, inkludert kiropraktikk på de av hundene som trengte det. Det var en ære å bli nominert til pris for beste hundestell i år igjen! Gratulerer til Ronny Frydenlund som fikk prisen.  
 
Tusen takk til dere jentene som driver Idrettsparken hotell - dere er best! Jeg storkoser meg "hjemme hos" dere. Femundløpets sjel - det er hos DERE, det.
 
Vi ønsker også å fremheve Joakim Varvin, som lånte tre hunder av oss på F400 (Crusoe, Tuppen og Audun) og kom i mål med hele spannet sitt. Det gleder oss å se hvor godt hundene har hatt det hos dere og at de har fått en super gjennomkjøring før Finnmarksløpet - som Didrik skal kjøre.
 
/ Nina