Didrik og Delta. Foto: Michael Tiemann

Løpsrapport F600 fra juniorlaget

13.02.2014

(Hadeland) Didrik har nettopp fullført sitt først lange Femundløp med kennelens unghunder, et par a-lagshunder og de som ikke har fast plass på a-laget. Her er hans rapport:

Løpsrapport fra juniorlaget: 

Det høres kanskje litt teit ut, men da jeg passerte under brua til Tynset på vei mot Grimsbu 1 ble jeg fylt med en utrolig lykkefølelse. Endelig var det min tur til å kjøre lange Femundløpet. Det var så fett at jeg ikke klarte å la vær og måtte poste et bilde på Facebook i pur barnslig glede! Dette har vært en drøm for meg helt siden jeg ble forbikjørt av Sjur Åsgård på femundsisen i 2005. Han kjørte F500 med hunder fra Ketil Reitan og sto på skutermatta og cruiset på vei mot mål mens jeg sleit meg fremover med mitt 6-spann hvor to av hundene på det tidspunktet lå i sleden. En opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Det oste power av spannet til Sjur. Siden har jeg drømt om å kjøre langløpet, jeg har vært påmeldt 600 km to ganger men av ulike grunner ikke kunnet kjøre. I år hadde jeg forbannet meg på at jeg skulle kjøre F600 uansett. Og løp ble det jo. Jeg hadde tidlig laget en kjøreplan som skulle sikre at hundene og jeg fikk en god opplevelse, og den klaffet bra. 36 timer hvile var planen og det, sammen med et godt treningsgrunnlag, sørget for at 9 av 12 hunder kom til mål. Av disse 9 var det unghundene Moby, Olivia og Tintin på 1,5 år og Cammo på 2,5, resten var erfarne hunder. Disse fire unghundene imponerte meg og sammen med resten av hundene mine har de gitt meg en fantastisk opplevelse som har gitt mersmak. Aldri mer begrenset klasse! Jeg trives best med 12 + hunder i spannet fra start og ikke minst med lengre løp og mindre stress. 

Jeg hadde en god følelse for dette løpet, selv om jeg selvsagt var spent på om unghundene ville takle distansen og alle utfordringene som man tross alt møter på et 60-milsløp i fjellterreng. Med meg på laget hadde jeg to av de aller beste karene jeg kan tenke meg å være ute en vinternatt med. Pappa, Arve Sand og bestekompis Stig Nilsen var med som handlere. Det disse to karene mangler av rutine og kunnskap om hundekjøring tar de igjen med en ro og god stemning som for meg er viktig. Takk for hjelpen gutta, dere er de beste! I tillegg begynner jeg å kjenne meg selv ganske godt nå etter snart 42 år i mitt eget selskap. Gjennom utdanning og jobb, samt flere år med hundekjøring så begynner jeg å bli ganske godt kjent med mine svakere og sterke sider. Jeg vet at jeg kan ha det tungt det første døgnet før jeg finner en rytme og jeg gleder meg alltid til å komme meg til Søvollen. Jeg liker stedet og i år hadde vi fått lov til å bo på setra hos en gammel hundekjører som vartet opp med varm hytte og nydelig viltgryte. Hvilken luksus! 

For å si litt om løpet, så gikk de første 15 milene tungt og både hundene og jeg var slitne da vi kom til Drevsjø. Her tok vi en god hvil på godt over 5 timer. Spesielt de to store gutta Hauk og Sheriff hadde hatt det tøft i løse spor. Jeg hadde måtte sette ut Tinka allerede på Tufsingdalen på grunn av en øm skulder. Synd at hun ikke fikk prøvd seg litt mer. Turen til Søvollen gikk greit, jeg kjørte stort sett alene med unntak av da Marianne Skjøthaug fosset forbi meg opp bakkene til fjellovergangen mot Søvollen. På Søvollen traff jeg for eneste gang under hele løpet Nina da hun var i ferd med å gjøre seg klar etter 8-timershvilen. Hun og spannet hennes kjørte så det gnistret og de gjorde et kjempeløp! Er veldig stolt av henne og hundene våre. Etter en deilig hvile, men noen timers søvn også på meg hadde jeg en fin etappe til Tynset. Nå skulle jeg ta til venstre og legge ut på Folldalsrunden, og selv om det ble meldt om mye vind i fjellet så gledet jeg meg skikkelig. Jeg lå jo godt plassert bak i feltet og her var det mange hyggelige konkurrenter både på sjekkpunktene og i sporet. I motsetning til F400 så var det mye mer ro og mindre stress på sjekkpunktene. Turen over fjellet gikk mye bedre enn man kunne frykte. Dog var det noe friskt i det man kom til Camp Gløta og klatret opp mot mer glissen bjørkeskog og snaufjellet, men ikke verre enn man må kunne forvente på Femundløpet. Kort fortalt videre så gikk hundene veldig bra, unghundene imponerte meg stort og de skreik og hoppet hver gang jeg hadde en stopp. Tintin og Olivia beit meg i fingrene hver gang de fikk snack, de var alltid på hugget og Moby er en av de ærligste unghundene jeg har kjørt. Han jobber jevnt og trutt, og har et herlig humør og vesen. I tillegg til Tinka gikk Hauk ut på Grimsbu 2 (øm skulder og potesprekker) og Sheriff ut på Tynset 2 (potesprekker og generelt sliten). De to store gutta hadde det tøft i starten og brant mye krutt da. Hadde ærlig talt ikke trodd at Sheriff skulle holde så lenge. Han er en herlig hund som jobber hardt, men han blir litt for tung for et åpenklasse løpsspann med ambisjoner. Çammo jobber og sliter, og blir en god spannhund som vil gli inn på a-laget neste år.

Jeg lærte mye på dette løpet, og ble overrasket over hvor mye som bor i de aller yngste hundene som jeg kjørte. De hadde godt humør og de beviste for seg selv og meg at de er verdt å satse på. Jeg hadde en litt pussig opplevelse ca 15-20 km før mål med Olivia. Jeg lå ett par minutter foran Jo Jøldal og hadde et ønske om å beholde 20-plassen. Topp 20 klinger liksom litt bedre enn nr 21. Plutselig begynner hun å halte/dra litt på venstre bakbein. Jeg stopper, tar av henne potesokkene og bøyer, tøyer og strekker. Ingen tegn til smerte, så jeg kjører videre. Men, hun halter fortsatt. Ikke verdt å utsette henne for dette, så jeg gjør klar plass til henne i sleden. Jo passerer og distanserer meg mens jeg har en kamp mot Olivia for å få henne til å godta sin nye posisjon i spannet. Hun hyler og gauler ut sin misnøye, og Tintin, som har vært hennes makker gjennom hele løpet, psyker nesten ut av hele opptrinnet. Jeg sliter med å holde henne i sleden, prøver henne på ny i spannet, fortsatt halting og tilbake i sleden. Tintin er på sammenbruddets rand på grunn av fraværet fra sin søster, men aksepterer til slutt at det er Lusa som er hans nye makker. På toppen av fjellet før nedkjøringen til Røros stopper jeg for å gi en siste snacking, takker hundene for turen og velger å sette Olivia tilbake i spannet sånn at hun skal få avslutte løpet med stil. Hun tar to hinkesteg og så er halting borte! Hun hiver seg fremover, og Tintin er glad og fornøyd igjen over å få søstra si tilbake på plass. Hva skjedde? Uansett, vi kjører rolig ned bakkene til Røros. Jeg er stolt, rørt og kjempefornøyd med 21. plassen i mitt første F600. I mål blir jeg møtt av Nina, hennes handlere og fattern. God stemning og veterinærene går over alle hundene mine. De er fornøyde med det de ser, kanskje ikke så rart når Moby og Olivia står og hyler under målseilet og vil videre. Veterinærene finner for øvrig ingen ting spesielt med Olivia.

Tusen takk til pappa og Stig som utførte jobben som handlere til over norm. Takk til Jan og Mette som nok en gang passet hunder og bruket mens Nina og jeg kjører løp. Takk til Espen og Synne som handlet Nina inn til en flott 5. plass. Takk til alle sponsorer som sørger for at vi kan fôre hundene med det aller beste fôret, at vi har tipptopp utstyr og bekledning. Takk til Nina som på sin måte gjør meg til en bedre hundekjører og for at hun turte å låne meg juvelen hennes Delta. Hun var gull verdt for meg. Takk til Erik og Gro for spons til startkontingenten. Takk til alle mine konkurrenter og handlere for et flott løp i en kameratslig tone. Takk til alle dere der ute på sporet som heiet oss frem eller bare lot en lykt lyse i mørket. Takk til alle de frivillige som stiller opp på dugnad for at jeg skal få kjøre løp. Sist, men ikke minst, takk til Delta, Lusa, Sofie, Skare, Çammo, Olivia, Tinka, Hauk, Tobias, Sheriff, Tintin og Moby for en fantastisk tur. Neste store ønskemål er Finnmarksløpet en gang i nær fremtid. Men før den tid er det 8 nye valper som skal kjøres inn. / Didrik