Didrik i F400. Foto: Astrid Torgersen

Løpsbetraktninger fra Didrik

10.02.2013

(Hadeland) Didrik er kjapp på både labben og dataen. Her kommer hans beretning fra Femundløpet 400 km 2013:

Femundløpet 2013 ble en real opptur for både Nina og meg. Jeg har hatt stor tro på hundene våre denne sesongen og sett den gode progresjonen de har hatt i løpene vi har kjørt så langt. Nina bekreftet denne gode følelsen med en 6.plass på langløpet og hun er endelig tilbake der hun hører hjemme, godt inne på topp-10. Jeg skal la Nina fortelle om sitt løp, men jeg vil gjerne dele noe ord om unghundenes og mitt Femundløp.
 
Helgen før start bestemte vi oss for at jeg skulle kjøre F400 og ikke F600. Vi hadde noen voksne med småskader og flere av de yngste hadde blitt nedprioritert med trening de siste 6 ukene på grunn av at Nina var ute av trening med betennelse i begge armene. Vi hadde rett og slett ikke nok hunder som var rustet for å løpe 600 km. Jeg meldte derfor overgang til F400 og dette viste seg å være en riktig avgjørelse. De yngste var ikke klare for 60-mila. Mens Nina satset på to yngre, kjekke menn som handlere, gikk jeg motsatt vei. Med meg som handlere hadde jeg fatter'n og min gamle mentor fra tiden i kennel Qaqeerlaaaq, Frode Galaaen. Dette fungerte veldig bra, og jeg har ikke planer om å bytte ut disse to med det første. Men når den tid kommer vil jeg i så fall gjøre som Nina, men da gå for to yngre, flotte damer. Det må jo være likt…
 
I og med at jeg byttet klasse fikk jeg nest siste startnummer og hadde derfor god tid på startdagen. Selve starten gikk bra, og det var kult å endelig få starte oppi gata, jeg også. De fire gangene jeg tidligere har kjørt korte Femundløpet har jeg bestandig startet fra Idrettsparken hotell.
 
Jeg regnet med at jeg ville få knallharde spor, fritt for løssnø hele veien ned til Tufsingdalen, i og med at det hadde kjørt ut over 100 spann før meg. Men den gang ei. På vei over snaufjellet mot Storwartz var det fokksnø og løse spor. Ikke favorittforholdene for mine hunder, som ikke er like vant til slike forhold, men denne gangen så bare gassa de på.  Jeg passerte en haug med spann og bikkjene jobbet jevnt og trutt fremover. Jeg merket ganske fort at Mirre ikke trivdes bakerst i spannet sammen med Hauk, så jeg satte han fremover i point sammen med Føyke. Han virket litt utilpass, men hang stort sett greit med i spannet.
 
Fra Rambergsjøen og ut til Femundsisen var det en del partier med lite snø, noe som tidvis gjorde turen litt mer spennende. Allikevel må jeg få si at løypesjef Jon Anders Kokkvold og resten av løypegjengen hadde gjort en veldig god jobb med løypene i år. Flotte spor.
 
Jeg ankom Tufsingdalen etter 6 timer 24 minutter og 24. beste tid, noe jeg er svært fornøyd med sett i lys av alle spannene jeg måtte passere.  Jeg fikk stelt bikkjene og håpet at de skulle roe seg raskt ned. Men, Jessie var stå-klar og gutta var kåte. 3 timer med uling, klynking og hvileløs vandring på alle hannhundene før turen gikk videre over Kvernvikshøgda, Buvika, Istern og inn til sjekkpunkt Drevsjø.
 
Et par km før sjekkpunktet ble vi kjørere møtt med levende lys og fakler langs løypa. En flott velkomst! Mirre virket fortsatt utilpass, så jeg bestemte meg for å ta han ut av spannet etter hvilen.  Jeg fikk han sjekket av veterinær, men de fant ingen feil eller mangler med han. Han var trolig bare mentalt og fysisk sliten etter om lag 15 mil på sporet. Gutta roet seg litt ned denne gang, men de var fortsatt veldig interessert i Jessie. Det er slitsomt med løpetid i spannet under konkurranser, og jeg var avhengig av at Jessie ville gå i front all den tid hun var med i spannet. Gamlemor var klar for å hoppe i halmen med gutta, men var likevel lojal og gikk som ei klokke i led hele løpet.
 
Jeg hadde lagt opp til en kjøreplan med 21 timer hvile. Planen var at dersom jeg skulle avvike nevneverdig fra denne så skulle det gå i unghundenes favør, det vil si mer hvile og ikke mindre. Sluttresultatet fikk heller bli det det ble, null stress.
 
På Drevsjø var planen 5 timer hvile. Som sagt så valgte jeg å sette ut Mirre her. Han virket sliten i hodet og jeg ville at løpet skulle være en positiv opplevelse for hundene. Etappen til Søvollen har jeg ofte slitt litt med tidligere, men i år gikk det veldig bra. Tok igjen tre spann på Galtsjøen og hadde bra driv i spannet på veien langs Sølensjøen. 
 
Turen over fjellet og ned til Søvollen gikk også greit og jeg brukte 5 timer og 10 minutter på de 73 km med en snittfart på 14,1 km/t.  Det var mange spann inne allerede, de færreste hvilte så lenge som meg på Drevsjø.
 
Søvollen sjekkpunkt er et sjekkpunkt hvor jeg alltid har trivdes. Oslomarka Trekkhundklubb leier en stor hytte og jeg har alltid hatt en lengre hvil der. Nå skulle jeg hvile nye 5 timer. Etter å ha stelt hundene og fått i meg en porsjon med elghakk, var det søvn som sto øverst på prioritetslista mi. Fatter'n og Frode hadde fikset plass i hytta til meg og jeg fikk meg  snaue 2 timer med søvn. Back in the glory days, da jeg kjørte grønlandshunder i korte Femundløpet, var etappen til Tynset en av de aller tyngste, i hvert fall for meg. Den nye etappen var morsommere, men den hadde også noen sugende bakker som aldri tok slutt. I og med at jeg nå kjørte et 7-spann måtte jeg jobbe ekstra mye for å holde en høyest mulig snittfart.
 
Jeg løper og sparker i alle motbakker uansett, men det merkes at man kjører med halvparten så mange hunder enn det man er vant til.  Denne etappen er jeg godt fornøyd med, jeg kjørte nesten like raskt som Nina her (jeg 4:05, Nina 4:01) og hun hadde da hvilt mer enn 8 timer og hadde 11 hunder. Men jeg fikk ingen ting gratis. Løpe, sparke, løpe. Da jeg kom til Tynset kjørte jeg som de fleste andre rett igjennom. Lie begynte å merke kjøret, mens brødrene hans Ibsen og Bjørnson bare gunna på og jobbet knallhardt hele tiden. Disse to gutta imponerte meg under løpet med en utrolig høy arbeidsmoral.
 
En annen som imponerte meg og som ga meg ekstra guts i motbakkene, var den gode kjøringen til Nina. Jeg fikk noen korte rapporter via sms om at hun avanserte i feltet og at hundene fortsatt var spreke. Hun var også på vei mot Tynset, så jeg bestemte meg for å tråkke på sånn at jeg kom før henne dit.
 
Spannet gikk raskt igjennom sjekkpunktet og jeg kjørte sammen med Thorvild Dahlen de 25 km mellom Tynset og Tolga. Denne etappen bar preg av lurvete spor, lite snø og mange oppoverbakker. Vi løp og dyttet, og klarte å holde et ganske høyt tempo hele etappen igjennom. Dette var den eneste etappen jeg kjørte sammen med noen. Jeg liker best å kjøre alene, dvs. ta igjen spann og distansere dem, men av og til er det hyggelig å kjøre sammen med andre. Thorvild er en hyggelig fyr som kjørte unghundene til Inger-Marie Haaland, og som hadde mye av det samme løpsopplegget som meg. 
 
På Tolga lå det allerede 35 spann i halmen da Thorvild og jeg kom inn til sjekkpunktet rett over midnatt. Nok en gang valgte jeg å sette ut en av unghundene, denne gangen Lie, fordi han virket mentalt sliten. Han ble sjekket av veterinær for sikkerhetsskyld, men han var nok bare sliten.
 
Fatter'n overrasket meg med hotellrom på Malmplassen, og det gjorde godt for kroppen å få noen timers søvn. Takk skal du ha fatter'n! Sisteetappen gikk overraskende bra. Riktignok dro Thorvild ifra, men spannet mitt gikk jevnt og trutt mot mål og vi holdt god fart. I 8-spannsklassen får du som sagt ingenting gratis,  så jeg løp og sparket i alle motbakker.
 
Målet mitt for denne sisteetappen var å slå tiden til Morten Borgen på 5:07. Morten hadde gjort et kjempeløp og kom på en 4. plass. Dessverre klarte jeg ikke å holde høy nok fart, og måtte se meg slått med 4 minutter. 5:11 er allikevel en god etappetid  og jeg endte til slutt på 36. plass med en samlet gangtid på 27 timer og 51 minutter, 8 timer og 7 minutter bak vinneren Elisabeth Edland i mål.
 
Jeg er godt fornøyd med gjennomføringen av løpet. 3 av 5 unghunder gikk til mål, ingen skader og vi hadde generelt gode etappetider. Jeg fikk se hva unghundene er gode for, og fikk svar på enkelte av spørsmålene mine. Vi var heldige med været og sporet. Noen av fjellovergangene ga oss nok vind og snøføyke til at det ble utfordrende for unghundene med påfølgende mestringfølelse. De er nå bedre rustet for kommende sesonger når alvoret virkelig starter.
 
Handlerne mine fungerte veldig bra, og ga meg all den service og støtte jeg trengte. Mine svigerforeldre passet hus og hunder hjemme, og Nina var i støtet på F600 sammen med handlerne Marcos og Espen samt fotograf Jan Helmer. Hva mer kan man be om? Takk for hjelpen folkens og takk for turen Jessie, Hauk, Føyke, Nieida, Bjørnson, Ibsen, Lie og Mirre.